Jeg vet at lærerjobben kan være krevende. Jeg vet ikke akkurat hvordan ditt klasserom ser ut, men om jeg skulle anta litt her nå, så har du rundt 20(+/-) elever med ulik bakgrunn å forholde deg til, mer om du er faglærer. Du skal skape et fellesskap mellom disse elevene, og få de til å fungere sammen i hverdagen. Du skal håndtere 40ish foresatte, og få de til å fungere sammen i et ok fellesskap, og aller helst få de til å samarbeide og være noenlunde "on the same page". Dette er jo bare toppen av isfjellet, for det er MYE du skal gjøre i tillegg til dette. Du skal planlegge undervisning, veilede, gi tilpasset opplæring, ha møter, følge opp de som strever både faglig og sosialt, du skal håndtere utagering, store følelser, løse konflikter(De som skjedde på fritiden sniker seg også inn i skolehverdagen), og SÅ mye mer. 

Samtidig lurer jeg på hvor mange utfordringer som løser seg ved å peke finger på elever, foresatte, ledere, kommunen?
Og hvor mye av dagene går til det? For en ting er jo en og annen utblåsning som er over i løpet av ca 15 minutter. Det kunne jo være et nødvendig utløp for noen, men mitt inntrykk er at mange er litt "stuck" i frustrasjoner over tingenes tilstand. 
Kanskje er det min oppfattelse fordi jeg har vært der selv. Jeg var en av de som trykket like på masse vis av innlegg som pekte finger. Jeg har selv gått rundt og pekt finger en hel MASSE! Vært skikkelig sur og frustrert på politikerne som ikke bevilger mer penger, vært frustrert over elever som aldri hører på beskjed, og hvor det ikke hjalp en døyt å ringe hjem, vært muggen på ledelsen som ikke bare skrur opp pengekrana, vært sur på kollegaer som ikke har tatt sin andel av arbeidet i hverdagen...
Hva ga det meg??
En sykemelding for utbrenthet....

Jeg tuller ikke. Det å gå rundt å fokusere på ALT som ikke fungerte det gjorde at jeg til slutt ikke fant særlig mange lyspunkter i hverdagen. Det eneste jeg klarte å se var det som ikke fungerte. Så de to elevene jeg ikke klarte å få fulgt opp godt nok, så de tilfellene jeg ikke klarte vær nok i forkant så vi fikk utagerende atferd i klasserommet. Ble helt opphengt i at vi ikke hadde nok assistenttimer på trinnet. Følte veldig på at jeg aldri hadde tid til å rette lekser. Og alt det som faktisk fungerte og gikk bra, det ble fullstendig overskygget av alt som gikk dårlig eller ikke fungerte. 

Tilslutt ble det sabla vanskelig å gå på jobb, men jeg var der jeg, for elevene. Helt til kroppen sa stopp.

Det ble et vendepunkt for meg. 
I behandlingen jeg mottok så fikk jeg beskjed om at jeg kanskje måtte finne meg noe annet å gjøre. At dette ble for belastende for meg. 
Jeg tenkte lenge på det. Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg finne på? Hva kan passe for meg? 
Jeg følte jo at jeg hadde valgt rett. Jeg hadde tross alt gått fra å jobbe som IT-konsulent, og ble ferdigutdannet lærer i en alder av 30 år. Så jeg følte det var et veloverveid valg. Den riktige retningen for meg. 

Jeg klarte ikke å komme frem til noe annet jeg ville gjøre, så da startet jobben med å finne en ANNEN måte å være lærer på. For jeg visste at jeg kan ikke fortsette de neste 20-30åra i denne jobben om den bringer meg SÅ mye frustrasjon. 
Det er jo folk der ute som går på jobb med et EKTE smil hver eneste dag, så det må da være mulig å være i denne jobben uten å frustrere seg ihjel?

Og det er det. 
Det handler om noe så enkelt(og så vanskelig) som vi ØVER elevene våre i stadig vekk: Å ta et annet perspektiv. 

Hjernen din kan TRENES til å se ting på en annen måte, og om du er veldig i "pekefinger" modus, så er det på tide!

Selv om hjernen din får det for seg at elever, foreldre, ledere, KS, politikere bare holder på for å gjøre livet surt for deg, så er det på ingen måte deres intensjon, og om du velger å fortsette å se det på den måten så vil du mest sannsynlig gå på en skikkelig smell før eller senere. 

TENK om du kunne snu det hele på hodet? Nå vet ikke jeg hvordan det er for deg, men i perioden før jeg ble sykemeldt så opplevde jeg at 85-90% av jobben var utfordringer og bare kjipt, 10-15% var fint. Etter at jeg ble sykemeldt og virkelig JOBBET for å snu mine egne perspektiver, og stille spørsmål ved de (negative) "sannheter" jeg før tok for gitt, så vil jeg si at jeg er på 95% positivt og på 5% utfordringer. Og selv de 5% på utfordringer de håndterer jeg nå på en LANGT bedre måte fordi jeg faktisk møter elever, foresatte, ledelse ++ med en helt annen holdning enn jeg gjorde før jeg ble sykemeldt. 

Og så er det ikke sånn at jeg var 85-90% negativ fra jeg var nyutdannet til jeg ble sykemeldt. Det kom snikende, og jeg vil også påstå at om man ikke er litt bevisst så er det også smittsomt. 

Med det så mener jeg at om personalet på en skole står i mange utfordringer og ikke finner gode måter å håndtere det på, så kan det rett og slett bli en kollektiv kultur for å "grave seg ned" i utfordringene og tenke at det ikke finnes noen løsning, eller at den ENESTE løsningen er flere ressurser. 

Flere ressurser til skolen i form av flere hender hadde vært helt GULL, men det er ikke den ENESTE løsningen på utfordringer vi står i.

Jeg har tenkt å fortsette å kjempe for at det bevilges mer penger til skole. Samtidig skal jeg også jobbe for at lærere der ute blir klar over at de kan gjøre en ENORM forskjell ved å utvide eget perspektiv. 


Så neste gang du blir frustrert og oppgitt over elevene. Så husk at de gjør det beste ut av de forutsetningene de har fått så langt i livet. 
Det samme gjelder foreldrene. 

Og du må gjerne rope om ressurser, men sånn realistisk sett så tror jeg ikke det kommer til å bli så mye bedre med den eldrebølgen som er på vei inn i, og om det vanker noe så er jeg ikke så sikker på at det blir så det monner. 

Så om du og jeg skal få en bedre arbeidshverdag, så må vi starte med oss selv, og vi må utfordre hjernene våre til å se mer POSITIVE perspektiver. Tolke mer positivt. DET i seg selv vil gi deg en bedre hverdag. Og når du fokuserer mer på det som er positivt, så vil du SE mer av det som er positivt også. Jeg lover deg.

Så neste gang du føler du står med dritten til øra: Spør deg selv: Hvilke andre perspektiver kan jeg ta her? Hva annet kan være sant i denne situasjonen?

 Tillegg etter en forespørsel om hvilke perspektiver og holdnigner det er snakk om, og mer utdyping: 

^{I stedet for å bruke tid og energi på å plassere "skyld" her og der for hva enn som er galt(Typ: vi trenger fler ressurser, de elevene her kan jo ikke oppføre seg, ledelsen gjør jo aldri noe, hvor er penga, elevene er så uoppdragne, når skal foreldrene oppdra ungene sine, +++) spør jeg heller meg selv "Hva kan JEG gjøre i dag for å skape en god dag for meg selv, og for elevene mine?"}

^{Det er selvsagt ikke sånn at det fikser alt, men det gjør at jeg lettere finner løsninger, og ikke minst føler jeg meg mindre frustrert og motløs i hverdagen}

^{Utfordringene forsvinner ikke på magisk vis, men det kan bli færre av dem om man bruker den energien man har på å finne og teste ut løsninger fremfor å bruke energien på frustrasjon over alt du uansett ikke får gjort noe med.}

^{Når jeg da har en elev som ikke henger med faglig, to andre som nesten bokstavelig talt henger i taklampa, og to stykker som er lydsensitive, og dagen gikk skikkelig dritt, så spør jeg meg selv hva JEG gjøre for at morgendagen skal bli bedre.}

^{Hvordan kan JEG sørge for at eleven som strever lærer?}

^{Hvordan kan JEG sørge for å ramme inn de elevene som henger i taklampa?}

^{Hvordan skal jeg legge best mulig til rette for at de lydsensitive også har en god dag?}

^{Hvordan skape en BEST mulig dag for alle?}

^{Så skriver jeg selvsagt avvik når det trengs, for disse utfordringene vil jo være LETTERE å løse med flere ressurser, men når de ikke kommer, så må vi likevel finne løsninger i hverdagen, og når man begynner å lete, så finnes det en drøss av løsninger. Det handler om å se dem, teste ut, justere, be om hjelp av gode kollegaer, eller andre hjelpeinstanser.}

^{Jeg velger også å tro at elevene gjør sitt beste ut fra sine forutsetninger og de rammebetingelsene som er. Det samme velger jeg å tro om foreldre, kollegaer, ledelse, KS, politikere.}

^{Jeg anser meg ikke som naiv, og det er garantert et og annet "råttent eple" der ute som liker å gjøre livet surt for andre, men jeg VELGER likevel å tro at alle gjør sitt beste ut fra sine forutsetninger her og nå, og DET perspektivet gjør også livet hyggeligere for meg selv. Det er nettopp derfor jeg velger det.}

^{Jeg har ikke EN fasit på hvilke perspektiver og holdninger som skal inntas. Jeg tenker at hvilke perspektiver og holdninger du skal innta, det er et valg som du må ta (og ja, du kan velge), så hvilke perspektiv og holdning vil gjøre DITT liv hyggeligere? Hvilke perspektiv og holdning vil gjøre arbeidshverdagen din bedre? Hvilke perspektiv og holdning kan gjøre dagen bedre for elevene dine? Hvilke perspektiv og holdning trenger du for å gjøre lærerjobben til en awesome jobb for deg?}